Siden fremveksten av videokoding har mange videokodingsstandarder dukket opp. Når det gjelder videokodingsstandarder, introduser først flere organisasjoner som har etablert standardene.
For det første er det den velkjente International Telecommunication Union (ITU). ITU er et spesialisert byrå under FN, med hovedkontor i Genève, Sveits. Det er tre avdelinger under ITU, nemlig ITU-R (tidligere CCIR), ITU-T (tidligere CCITT) og ITU-D.
I tillegg til ITU er de to andre organisasjonene som er nært knyttet til videokoding, ISO/IEC. ISO, som vi alle vet, er den internasjonale organisasjonen for standardisering som lanserte ISO9001 kvalitetssertifisering. IEC er den internasjonale elektrotekniske kommisjonen. I 1988 etablerte ISO og IEC i fellesskap en ekspertgruppe som var ansvarlig for å utvikle standarder for koding, dekoding og synkronisering av TV-bilde- og lyddata. Denne ekspertgruppen er den velkjente MPEG, Moving Picture Expert Group.
I over tretti år har de vanlige videokodingsstandardene i verden stort sett blitt foreslått av dem. ITU har foreslått H.261, H.262, H.263, H.263+ og H.263+, samlet kjent som H.26X-serien, som hovedsakelig brukes innen ekte -tidsvideokommunikasjon, som konferanse-tv, videotelefon, etc.
ISO/IEC foreslår MPEG-serien, som inkluderer MPEG1, MPEG2, MPEG4, MPEG7 og MPEG21. Opprinnelig spilte ITU og ISO/IEC sine egne spill, men dannet senere en felles gruppe kalt JVT (Joint Video Team).
JVT er forpliktet til utviklingen av en ny generasjon videokodingsstandarder, og lanserte senere en serie standarder inkludert H.264.